Mislykka blogg?!

Joda folkens. Tiden for den knusende avgjørelsen er kommet: Denne bloggen blei ikke så bra. Altfor store mellomrom mellom oppdateringene. Jeg vil beklage på det sterkeste til alle dere kjære venner og familie som så ofte har klikket på RSS-knappen (eller pappa, som hadde laget et lite, søtt ikon på skrivebordet sitt med en direktelenke) med et lite håp om å finne et lite pip av liv fra denne isolerte krabaten. Jeg hyller dere for å være så engasjerte i bloggen, og legger meg flat for den gyldige kritikken jeg har fått.

Men hvorfor gikk det så dårlig? Jeg er ikke helt sikker, men her er noen teorier:
- Når man er i en skolehverdag blir det litt til at “alt og ingenting” skjer. En del SKJER jo, men er litt for intimt eller internt eller sært til å bli gjort til allemanseie på en blogg.
- Jeg har litt høye terskler for å skrive. Jeg tviler og grubler konstant når jeg skriver innlegg, og da blir det ofte til at jeg utsetter ting jeg vil skrive om til seinere. Dette resulterer jo i at den haugen av ting man skal skrive om blir større og større, og når man da setter seg ned og skal skrive Innlegget® blir oppgaven litt for stor og innviklet til at jeg faktisk gjør noe.
- Jeg tror også at bloggformatet passer meg litt dårlig, spesielt med et såpass spesifikt tema som mitt opphold i Costa Rica. Det å oppdatere så jevnlig å lage noe som er interessant blir vanskelig. Jeg føler meg litt som Thomas André som skal opptre med stand-up:

Hvis jeg skulle blogge med samme hyppighet som flinke bloggere gjør, så hadde bloggpostene blitt litt sånn som dette:

Stod opp om morran og HOLDT PÅ Å KOMME FEM MINUTTER FOR SEINT! (BLOGGing yeee-ee), og det er jo ganske skummelt da siden lærern min er en sånn sær matteprofessor som klikker hvis du ikke kommer tidsnok! Så han REGNER ikke akkurat med at jeg kommer for seint (BLOGGing yeee-ee)! – Og da blir det MINUS i boka, for å si det sånn!!

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg kommer til å gjøre med bloggen. Jeg skal komme tilbake med en oppdatering (helt seriøst altså) om hva som skjer med bloggen

Carl Martin

…og jammen ble det mye å gjøre igjen!

Hei alle sammen!

Nå begynner ting å ta helt av igjen. Jeg har vanvittig mye å gjøre: nærmest hvert sekund teller. Det begynner å bli vanskelig å finne en balanse mellom skole og sosialt.

Det har vært masse forandringer fram og tilbake i skolens timeplan, noe som har resultert i enkelte forandringer for meg. Nå har jeg fått en “ny” mattelærer (en pussig, utrlog streng matteprofessor) som kjører oss kjempehardt, selv om vi “bare” er Standard Level (ca. 2-3MX). Ettersom hans klasse er langt foran min gamle klasse, har jeg en masse å ta igjen.

Det nye klimaet er ikke bare digg. Det begynner å komme en del “interessante” skapninger rundt på Campus, for eksempel tarantellaer (bilde kommer) og livsfarlige skorpioner som krabber gjennom vinduet.

Likevel, jeg har det veldig bra selv om presset blir sterkere!

En kjapp oppdatering før helga

Hei alle sammen!

Blogger bare for å si at ting går fortsatt bra. Ting har begynt å rulle for fullt på skolen. Ettermiddagsaktivitetene har også startet opp, og jeg har bl.a. utrolig nok begynt med Tae Kwon Do!

Nå til helga blir det antakeligvis en tur til stranda. Greit å reise nå før skolen blir altfor hektisk.

Jeg har lastet opp en ny salve bilder til Flickr-kontoen min(jeg elsker kameramobilen min!). Her er en prøvesmak:

Keally fra USA og Didi fra UK utenfor…

… det hyggelige biblioteket i nærmiljøet

Her har vi Juani (Argentina), Kika (Equador) og Nina (Sverige) i snack-pausen.

- Carl Martin

Første uke ferdig

Hei alle Sammen!

Da var første skoleuke ferdig. Folk er optimistiske, været er flott, og det er deilig å leve.

Har tatt noen bilder disse dagene(og laget meg en Flickr-konto). Sjekk den ut!.

Fremme

Hei folkens!

Aller først vil jeg takke for en veldig fin juleferie! Var kjempehyggelig se dere igjen!

Mira og jeg har altså kommet frem til colleget, etter en ganske grei flytur (slitsom, men ikke sammenlignbart med den før jul). Det er kjempehyggelig å se alle igjen! Mindre kult var det å begynne rett på skolen 6 timer etter at vi ankom colleget… menmen, det man ikke dør av blir man sterkere av anntar jeg…

Klimæt er kjempedigg nå. I motsetning til i høst er det nå tørt og varmt i stede for klamt og varmt. Det digge med førstnevnte er at man slipper å føle seg klissete hele tida, da klær og hud blir veldig påvirket av fuktigheten i lufta.

PS: Pelle,DT DVD-en ligger hjemme. Det er bare å dra opp å hente den. Sorry at jeg glemte å levere den tilbake. Ta med deg en ORLY-sjokolade i samme slengen

- Carl Martin

God Jul!

Jeg er hjemme i gamlelandet på juleferie, og det kjennes veldig godt. Det er flott å se igjen familien og kjente, slappe av, tenke og være litt alene av og til.

Jeg er i Norge til 14 januar, så det er bare å stikke innom og
slå av en prat hvis du har lyst. Utover i romjula skal jeg komme med en
litt oppsummerende post om det første halvåret, og etter jul er planen
å blogge oftere, og kanskje litt mindre ambisiøst?

En riktig god jul og et godt nyttår ønskes deg og dine. Sørg for å tilbringe tid med de du er glad i! Slike ting glemmer man lett i hverdagen, men tenker fort på når de en er så glad i plutselig ikke er der lenger.

- Carl Martin

OPPDATERING!

Ja, jeg veit det. Det er en stund siden nå. Men her er iallefall en oppdatering! La oss ta det i en slags systematisk rekkefølge:

Klasseskiller, Rasisme og Sexisme

Skolen jeg går på er en sammensmelting av et tidligere internationalt SOS-collece og det nye UWC, hvorav noen elever tilhører den gamle skolen (SOS-elever) og noen, som meg, er ferskinger (UWC-elever). Selv om UWC-elevene selvsagt ikke er en homogen gruppe m.tanke på klassemessig tilhørighet, er det ikke til å stikke under en stol at de aller fleste UWC-elevene kommer fra sitt lands akademia/øvre middelklasse (Dette gjelder spesielt Europeerne). Når den andre halvparten av elevmassen kommer fra kummerlige kår uten familie, blir klasseskillene spesielt synlige. Eksempler på dette er at mens folk fra den tredje verden må gå slukøret hjem fra bibloteket når det stenger klokka ni, surfer laptop-gjengen fra den første verden lykkelig videre (det totalitære dog latterlig godtroende og naive filteret som skolen satte opp klarte selvfølgelig undertegnede å gå rundt). Skolen har altså problemer med å gi folk like muligheter med tanke på skolemateriell. Dette er et problem som opptar mange elever på skolen, meg inkludert. Et annet eksempel er når den rikere halvpart reiser på stranda i feriene/helgene, mens resten blir igjen på Colleget fordi de ikke har råd.

Et annet, sentralt problem er når kulturelle forskjeller ikke blir en styrke i praksis. Dette tror jeg er en utfordring alle UWC-skolene har. Hovedsaklig går dette ut på at folk på skolen er mest sammen med folk med tilsvarende kulturelle bakgrunn (Europeerne og Nord-amerikanerne henger sammen, Asiaterne henger sammen, Afrikanerne henger sammen og Latin-amerikanerne henger sammen). Dette skyldes ikke intensjoner, men dyptgående strukturer. Så vi må bevisstgjøre hverandre, og endre praksisen vår. Dette jobber vi med, og heldigvis ser vi at ting bedrer seg.

Et tredje fundamentalt problem er sexisme og kvinneundertrykking. Foruten at de fleste gutter (ikke minst et par hardcore pornogriser fra det “herlig moderne” vesten) besitter et svært gammeldags kvinnesyn er praksisen som blir utøvet i vårt lille samfunn ganske undertrykkende. Sexistiske hersketeknikker operer i elevrådene og på “samfunnsmøtene”. For eksempel da jente X spurte om hvorfor det bare var gutter som hadde fått nøkler til treningsrommet (og navnga noen spesifike gutter som hadde brukt treningsrommet(. Svaret hun fikk var at det var lærer Y som hadde ansvaret. Lærer Y (litt forskrekket) svarer at “gymrommet er ikke åpnet ennå”. Før saken blir klaret opp tar fasilitator Z og endrer temaet, mens skolens rektor gir Z en entusiastisk tommel-opp.

Så dette er altså problemer som vi prøver å fikse. Siden skolen vår er helt ny og administrasjonen vår so-so, får vi ingenting gratis. Så vi må “tenke sjæl”, finne løsninger og ta de ut i praksis! Selv om det er et stykke igjen, tror jeg vi skal klare det.

Vennskap

Heldigvis er ikke hverdagen bare fylt med de ovennevnte problemene. Jeg har også begynt å knytte nærere vennskap med enkelte av folka her. Det er veldig veldig ålreit, og derfor koser jeg meg en masse. Men det er også sånn at når jeg koser meg, tenker jeg også på vennene mine hjemme i Norge! Jeg opplever en hel masse her, og jeg skulle virkelig ønske jeg kunne dele dette med dere der hjemme. In the words of Pink Floyd: Wish you were here!

Lekser og atter lekser

Det stemmer. Det tar aldri slutt. Jeg har rett og slett ALLTID lekser. Det er en litt fæl følelse egentlig, og det gjør meg ganske sliten og stressa. Heldigvis har veiledningslærern min hjulpet meg med å lage et tidsskjema, så det har blitt lettere for meg å prioritere tida. Skolearbeidet her for det meste spennende (hør hør, norske skolesystem!), but there’s more to life!

I manko på søvn og mat

På grunn av ovennevne elementer (politisk kamp, vennskap og lekser atter lekser) har jeg i det siste fått i meg altfor lite søvn og mat. Dette gjorde meg direkte syk. Ringte
så til doktorpappa og fiksa biffen. Er back on track nå, men det var en tankevekker. Så husk folkens, spis nok mat og få i dere nok søvn. Bivirkningene er.. eh.. ikke å anbefale

Ups and Downs på skolen

Nåværende situasjon m. tanke på skoleprestasjoner: Jeg har forbedret meg noe helt vanvittig i det ufattelig vanskelig English A1 HL, og har nå fått 6ere på de siste prøvene/fremføringene. Ellers ligger jeg på 6/7 i historie, økonomi går helt greit, mens spansk og matte er litt mer krevende. E-systems er enkelt, men kjedelig. Jaja.

Hjemmelengsel?

Som jeg indikerte over, er ønsket om at “dere var her sammen med meg” større en “jeg skulle ønske jeg var der hos dere”. Men jeg savner jo også Norge. Først og fremst dere, men også småting. Det kan være dager da jeg vandrer gjennom det våte gresset her og tenker at jeg skulle vært hjemme i Norge og sett høsten og kjent den sprøe, herlige friske luften. Jeg savner den Norske naturen. Jeg savner den Norske velferdsstaten. Ellers er kommer savnet mitt i form av at jeg f.eks plutselig får dyrisk lyst på Grandiosa. Bunnlinja er at jeg har det bra, men gleder meg veldig til å komme hjem i Desember. Og folkens, beklager at jeg er på etterskudd med å holde kontakten med dere. Unnskyld…

Og forresten! Jeg er i manko på bilder av dere, og av hjemlandet. Vennligst bombarder e-mailen min med bilder av dere/oss, og bilder fra hjemlandet generellt. Det hadde jeg satt enorm pris på!

- Carl Martin

Torstein Dahle til Ringerike!!!

Torstein Dahle, leder av RV og en av Norges fornuftigere skikkelser, kommer på beøk til Ringerike RV, tirsdag 26.09. Sammen med Jamil Khalaily skal han fortelle om situasjonen i Palestina.

Hvor: Næringshagen (gamle bibloteket)

Når: Tirsdag 26.09, klokka 19:00

Møt opp!!

En spesiell nasjonaldag

15. September er Costa Ricas nasjonaldag. Ikke ulikt andre nasjonaldager rundt omkring i verden var det parade på menyen. Og parade skulle det bli! Vi stilte trofast opp, med alle våre flagg og våre nasjonaldrakter (de av oss som hadde). Resultatet var en vanvittig fargefest som ga den mest naturalistiske sjel håp om en bedre framtid.

Dagens Høydepunkt

Sima fra Palestina gikk sammen med Atalya og Nadav fra Israel, utvekslet flagg og tok dette bildet. Teksten på banneret betyr “ingen krig”.

Bilder

En lystig paradegjeng!

Her ser du et bilde av Cat fra Vietnam og meg.

Jeg har laget en liten filmsnutt fra paraden, men får nok ikke mulighet til å laste den opp med det første. Stay put!

-Carl Martin

Ring meg når du skal på stranda…

Før jeg dro sa brodern at det var veldig lurt å komme seg vekk fra Campus når man hadde mulighet. Det tok ikke mer en noen uker før jeg virkelig skjønte hva han mente. Vi var en sliten vennegjeng som bestemte oss for å dra på stranda (Puerto Vieco tror jeg den het) og være der et døgn: Koble av, snorkle, sole oss og feire bursdagen til Anita fra Kroatsia, som ble 18

Jeg visste at strendene i Costa Rica var vakre. Men at det skulle være akkurat som på et postkort hadde jeg ikke regnet med!

Her ser du strandgjengen. Fra høyre: Paula (Costa Rica), Morten (Danmark), Anita (Kroatsia), Gizem (Tyrkia), Karolina (Spania), Yanek (Trinidad og Tobaco) og meg.

Når vannet er like varmt som dusjene på Campus, er det ikke noe stress å bade!

Og når du skal kommentere dette subtilt skrytende blogginnlegget, kommer du kanskje bare ti å si…

-Carl Martin